Angela Kingston anmelder New Art West Midlands 2015

Det første året eller to etter å ha fullført en kunstutdanning er kritiske. Studentene legger alt de har inn i sin avslutningsutstilling, og de har støtte, utstyr og kameratskap. Og så…

…forsvinner grunnen under føttene deres. De må nå klare seg på egen hånd som kunstnere. Det er noe jeg har vært gjennom selv: som en Looney Toons-tegneseriefigur som har løpt utfor kanten av en klippe, svevende i luften, mens erkjennelsen demrer og tærne famler etter noe som kan forhindre fallet mitt. Og for dagens avgangsstudenter, ikke minst på grunn av gjelden deres, er kløften de svever over stadig dypere og bredere.

New Art West Midlands er en utstilling over flere arenaer som har tatt 30 nylanserte kunstnere fra regionen og gitt dem et dyrebart fotfeste. For den besøkende er belønningen en slags utstilling-som-avis: sjansen til å se samtidsbildekunstens «her-og-nå».

Viktige takeaways

• New Art West Midlands fungerer som en bro mellom kunstskole og profesjonell praksis, og gir nyutdannede en første seriøs offentlig plattform på tvers av flere regionale arenaer.
• 2015-utgaven viste 30 nylanserte kunstnere; 2016-utgaven, valgt ut av Sonia Boyce, John Stezaker og Katharine Stout, presenterte verk av 43 kunstnere.
• Verkene som stilles ut belønner en langsom betraktning med et andre blikk: flere stykker (Megan Sheridans Squid, James Turners John Millais) leder bevisst øyet på avveie før de løser seg opp i noe annet.
• Utstillingens følelsesregister er uvanlig bredt, fra Lisa-Marie Williams’ tableau over et familiesammenbrudd til de kjøligere, mer konseptuelle inngrepene til James Turner.
• For samlere og kuratorer er den årlige utstillingen et forskningsverktøy — en måte å oppdage regionens fremvoksende talenter før de blir bredt utstilt eller priset.

Hvorfor øyeblikket etter utdanningen er viktig

Gapet mellom uteksaminering og en bærekraftig praksis er den mest prekære strekningen i en kunstners liv. I løpet av studiene er infrastrukturen usynlig fordi den er overalt: et atelier du ikke trenger å betale for, teknikere tilgjengelig, en kull å diskutere med, frister pålagt utenfra, og en avslutningsutstilling med et innebygd publikum av veiledere, familie og besøkende kuratorer. Fjern alt dette på en gang, og tapet er ikke bare praktisk, men psykologisk.

Det som erstatter det, for de fleste nyutdannede, er et lappeteppe: et soverom eller delt atelier, deltidsarbeid og en selvpålagt disiplin som må skapes fra grunnen av. Legg til studielån og stigende atelierleie i byer som Birmingham, og regnestykket blir brutalt. Dette er konteksten der et opplegg som New Art West Midlands er viktig. Det løser ikke det strukturelle problemet, men det avbryter stillheten akkurat i det øyeblikket en kunstner mest sannsynlig slutter helt å produsere verk.

Det er verdt å være presis om hva en slik mulighet gir og ikke gir:

Relatert: Artfinder — Independent Artist Marketplace — UK-basert markedsplass bygget rundt uavhengige artister, med en genuint bred prisklasse..

• Den gir: en frist, en profesjonell utvelgelsesprosess, en offentlig arena, en linje på CV-en, og – avgjørende – en gruppe jevnaldrende kunstnere på samme stadium.
• Den gir: erfaring med å installere verk i et ikke-atelier-rom, noe som er en annen ferdighet enn å skape selve verket.
• Den gir ikke: inntekt, atelierplass eller garanti for representasjon. Dette forblir kunstnerens eget problem å løse.

Å forstå dette skillet er en del av det å modnes som utøver. En gruppeutstilling er en plattform, ikke en karriere.

Lese verket: et kapittel av en grafisk roman

Jeg blir grepet av et kapittel i en grafisk roman av Shijie Hai kalt Sleep Paralysis. Fortalt fra kunstnerens perspektiv, skildrer den tilstanden av å være halvveis våken og likevel fullstendig ute av stand til å bevege seg.

Mange av de individuelle rutene i historien er fylt med fullstendig mørke, eller skarpe, psykedeliske mønstre, eller en lampeskjerm som multipliserer seg i taket. I den siste ruten er det en hjemsøkende bønn: «Husk, forrige gang/ hvis du ser fingrene mine bli til gull/ må du vekke meg».

Leserfavoritt: Singulart — Curated Emerging Artist Gallery — Et kuratert nettgalleri for nye kunstnere, med en ekte menneskelig kunstrådgiver..

Kunstnerens drømmetilstand har rotet til tid og logikk, og den har også presentert en slags gåte. Og som Sigmund Freud foreslo, inneholder fenomener som drømmer og kunst, samt gåter eller vitser, mekanismer som gjør oss i stand til å se inn i det ubevisste.

Fingre som blir til gull? På overflaten handler det om kjøtt og bein som blir til metall, men Shijie Hais merkelige frase handler sikkert også om det brennende ønsket kunstnere har om å forvandle det de har i hendene til noe med ny mening – en mystisk transformasjon som for dem er like dyrebar som gull. «Du må vekke meg»?

Denne siste setningen i kunstverket slår meg som å ha å gjøre med kunstneres dilemma med behovet for et publikum. Uten dette er det å lage kunst en enveiskjørt gate, en blindvei – en slags lammelse.

Den tolkningen er verdt å dvele ved, fordi den navngir noe utstillingen som helhet utøver. Den grafiske romanen er en form som er avhengig av at leseren blar om; kunstverket er ufullstendig før noen ankommer. Det samme gjelder for hvert eneste verk i utstillingen. Publikum er ikke en passiv forbruker av verket, men en nødvendig komponent av det.

Alkymien i det andre blikket

Det at Megan Sheridan trykket på utløserknappen på kameraet sitt, har resultert i nettopp den typen alkymi som Shijie Hais drøm henspiller på, og fotografiet hennes, kalt Squid, fanger absolutt oppmerksomheten min – og andres, som jeg la merke til da jeg besøkte utstillingen. Det er et lysende oransje romvesen, med et utbulende hode, tunge øyelokk og et gaffelformet fremlem.

Men se igjen, og fotografiet er faktisk av en fiskehandler, med et par blekkspruter hengende foran ansiktet hans; venstre arm er forvrengt fordi den er fanget midt i en bevegelse, og kunstig belysning gjør fargene merkelig sci-fi. Det er strålende bisart og foruroligende. En av utvelgerne, Bedwyr Williams, skriver at det «fikk meg til å sette meg opp og føle meg kvalm på samme tid».

Relatert: Rise Art — Limited Editions & Art Rental Subscription — Kjøp begrensede opplag direkte eller lei samtidskunst på et månedlig abonnement..

Denne dobbeltoppfatningen er et nyttig perspektiv for hele utstillingen. Flere av verkene her er bygget på en bevisst forsinkelse mellom førsteinntrykk og forståelse:

• Megan Sheridan, Squid — leses som science fiction, oppløses i dokumentar.
• James Turner, John Millais — leses som et kjent prerafaelittisk bilde, oppløses i en jukeboksfarget intervensjon.
• Jade Simpson, The Spirit Collection — leses som kosedyr, oppløses i noe mer rovdyraktig.

Dette er ikke et billig triks. Det er en måte å gjøre betrakteren bevisst på sine egne sevaner – forutsetningene de bringer med seg, og hvor raskt de er villige til å revidere dem. For alle som lærer å skrive om eller samle på samtidskunst, er den praktiske leksjonen enkel: stol aldri på et første øyekast, og spør alltid hva verket gjør med deg før du bestemmer deg for hva det er.

Vanlige materialer, ekstraordinær vekt

Lisa Marie Williams demonstrerer fullkommen dyktighet i å kombinere de mest hverdagslige gjenstandene og materialene for å skape sin egen type gull: skulpturer som pulserer av menneskelighet. I episenteret av tablået hennes er Fluoxetine – oppkalt etter et medikament mot depresjon og tvangslidelse – et gigantisk «bryst», laget av kapokfylte strømpebukser med blå snorer og røde tråder som «årer», som har kilt seg fast under et ødelagt bord.

Vårt valg: Saatchi Art — Original Works & Limited Edition Prints — Det største nettgalleriet for original samtidskunst – stort utvalg, men du betaler for det..

Foran dette ligner noen leddede trestykker på et par ben, med en holdning som er delvis beskyttende, delvis panikkslagen, og som er skoet med herresko hvor lissene har løsnet. På den ene siden er det et lite barn med et overdimensjonert pom-pom-hode, et trist vitne til det hele. Narrativer preget av familiesammenbrudd siver gjennom og rundt det hele.

Materialvalget her er ikke tilfeldig. Strømpebukser, kapok, snor, tråd, et ødelagt bord og et par herresko er alle hjemlige, billige og ladede gjenstander. De bærer med seg rester av kroppen og hjemmet. Ved å skalere dem opp og rekombinere dem, forvandler Williams hverdagens inventar til noe som ligner en scenografi for et hjemlig drama – og tittelen, lånt fra merkenavnet til et antidepressivum, forankrer dette dramaet i språket rundt psykisk helse.

Jeg ser for meg Jade Simpson som en kunstner som fikler og pusler med ting, lar tøy gli gjennom hendene, samler rare gjenstander, holder dem på ulike måter og undersøker dem fra forskjellige vinkler. Helt til noe uventet – og dyrebart – skjer.

Skulpturen hennes The Spirit Collection er en imponerende gruppering av sammensatte dyr, over to meter høy, laget ved å drapere tekstiler over tre og papp. Det er en isbjørn-slange, en villsvin-gresshoppe-frosk, en hvalross-stær, og favoritten av alle: en måke med utspredte kleshengere i tre som nebb og klør. På den ene siden har skapningene en enorm appell, og på den andre skremmer de: The Spirit Collection ser ut til å være både en kommentar til menneskelig sentimentalitet og et varsel om naturen som hevngjerrig.

Begge kunstnerne deler en metode som er verdt å navngi, fordi den går igjen i hele utstillingen: improvisasjon med billige, funne og hjemlige materialer. Det er en strategi som delvis er født av nødvendighet – nyutdannede har sjelden budsjetter – men det er også et estetisk valg med en lang tradisjon innen britisk skulptur, fra det tjuende århundrets assemblage-tradisjoner og frem til i dag. Avveiningen er reell: slike verk kan være skjøre, vanskelige å transportere og vanskelige å selge, men de kan også bære en intimitet og umiddelbarhet som støpte eller fabrikkerte objekter sjelden matcher.

En motstemme: ironi og det funne bildet

Det er mye følelser i New Art West Midlands, og James Turners kunstverk John Millais fremstår som en motvekt til dette. Han har montert et gjennomsiktig lysbilde av Millais’ berømte emosjonelle maleri, The Blind Girl, på en lysboks. Et «aztekisk» hode erstatter den blinde jentas hode, og mønstrede krøller slynger seg rundt henne og går inn i øynene på ledsageren hennes. I tillegg lyser disse tilleggene opp i en sekvens av farger, noe som gir effekten av en Wurlitzer-jukeboks.

Grepet er smart fordi det retter seg mot originalens emosjonelle maskineri. John Everett Millais’ The Blind Girl er et av de mest sentimentale bildene i den britiske kanon — en dobbel regnbue, en fattig jente, et fang fullt av blomster.

Turner ødelegger det ikke; han gjenspiller det, og gjør et maleri om til en lysboks og en lysboks om til en tivoliattraksjon. Sentimentaliteten overlever, men den er nå synlig produsert, og betrakteren inviteres til å legge merke til hvor lett de lar seg bevege.

For en gruppeutstilling er denne typen motvekt avgjørende. En utstilling som utelukkende består av inderlige, håndlagde gjenstander risikerer å bli monoton. En kjøligere, mer konseptuell tilstedeværelse gir det emosjonelle arbeidet noe å presse mot — og gir den besøkende et registerskifte.

Hvordan se på en avgangsutstilling

Hvis du besøker en utstilling som dette – enten som et nysgjerrig medlem av publikum, student, kurator eller samler – vil noen få praktiske vaner gjøre at du får mye mer ut av det.

• Gå to ganger hvis du kan. Førsteinntrykkene i en gruppeutstilling domineres av de mest høylytte verkene. De mer stillegående registrerer seg ofte først ved en andre gjennomgang.
• Les etikettene, og ignorer dem deretter. Titler og materiallister er bevis, ikke instruksjoner. Fluoksetin forteller deg noe; det forteller deg ikke alt.
• Spør hva verket er laget av og hvorfor. Materialvalg er sjelden nøytralt, spesielt når budsjettene er stramme.
• Legg merke til installasjonen. Hvordan et verk er belyst, plassert og sekvensert er en del av dets betydning, og i en utstilling over flere lokaler kan det samme verket oppfattes forskjellig i ulike rom.
• Følg kunstnerne etterpå. Verdien av en avgangsutstilling er det som skjer videre: neste utstilling, residensen, ateliergruppen, det første salget.

For samlere er beregningen annerledes igjen. Verk av nylig uteksaminerte kunstnere er vanligvis det rimeligste inngangspunktet til samtidskunst, men det kommer med forbehold: opplag kan være små eller udefinerte, materialer kan være ustabile, og kunstnerens bane er genuint ukjent. Å kjøpe tidlig er et veddemål på en person like mye som på en gjenstand — og det er nettopp derfor det er så viktig å se verket i virkeligheten, snarere enn på nettet.

Publikumsspørsmålet

Når du og jeg besøker utstillinger, er vi det publikummet kunstnere rett og slett må ha, ikke minst når det gjelder psykologisk overlevelse – og aldri mer enn på dette svimlende, tidlige stadiet av karrieren. New Art West Midlands, med sin dybde og bredde av talent, fortjener vår ivrige oppmerksomhet.

Det er ikke en bønn om høflighet. Det er en beskrivelse av hvordan økologien faktisk fungerer. Kunstnere trenger seere, kritikere trenger kunstnere, gallerier trenger begge deler, og samlere trenger at hele kjeden er synlig og leselig. En regional avgangsutstilling er et av de få stedene der alle disse rollene kortvarig opptar samme rom. Å møte opp er ikke en passiv handling; det er deltakelse.

Utstillingsdetaljer og kontekst

Utstilling 2015 — 13. november – 23. desember. SALON-utstillingen viser samtidskunst for salg på Waterhall Gallery, Birmingham Museum & Art Gallery.

Utstilling 2016 — 12. februar – 15. mai. En utvalgt utstilling for avgangsstudenter fra West Midlands som finner sted på ulike arenaer i regionen mellom februar og mai hvert år. New Art West Midlands 2016-utstillingen ble valgt ut av Sonia Boyce, John Stezaker og Katharine Stout, og presenterer verk av 43 kunstnere.

Tilstedeværelsen av utvelgere av det kaliberet er i seg selv betydelig. Boyce, Stezaker og Stout bringer hver sin distinkte sensibilitet — henholdsvis en praksis forankret i svart britisk kunst og kuratering, et konseptuelt engasjement med funne bilder og kollasje, og et kuratorisk perspektiv fra den institusjonelle siden. Resultatet er et utvalg som verken er rent akademisk eller rent markedsdrevet, noe som er akkurat det en utstilling av denne typen bør være.

Vanlige spørsmål

Hva er New Art West Midlands?

Det er et utstillingsprogram over flere lokaler som viser frem nylanserte kunstnere fra West Midlands, typisk nyutdannede innen kunst. Det finner sted på tvers av arenaer i regionen mellom februar og mai hvert år, med en tilhørende SALON-utstilling av samtidskunst til salgs. Formålet er å gi fremvoksende kunstnere en første betydelig offentlig plattform.

Hvem velger ut kunstnerne til New Art West Midlands?

Utstillingen velges ut av inviterte kunstnere og kuratorer, snarere enn ved åpen søknad alene. 2016-utgaven ble valgt ut av Sonia Boyce, John Stezaker og Katharine Stout, og presenterte verk av 43 kunstnere. 2015-utgaven viste 30 nylanserte kunstnere.

Hvorfor er perioden etter kunstskolen så vanskelig for kunstnere?

Fordi støttestrukturen i en grad — atelier, utstyr, teknikere, medstudenter, frister og et publikum — forsvinner nesten over natten. Nyutdannede må samtidig finne inntekt, finne plass å jobbe på og bygge et profesjonelt nettverk, ofte mens de bærer på studielån. Mange slutter å produsere verk i denne perioden, ikke på grunn av mangel på talent, men på grunn av mangel på infrastruktur.

Hvordan bør jeg forholde meg til en gruppeutstilling med fremvoksende kunstnere?

Sakte, og mer enn én gang. Motstå trangen til å bestemme umiddelbart hvilke verk du liker. Les etikettene for materialer og titler, og se deretter på nytt på selve verket. Vær oppmerksom på hvordan verkene er installert og sekvensert, og noter navnene på to eller tre kunstnere hvis arbeid blir værende hos deg, slik at du kan følge med på hva de gjør videre.

Kan jeg kjøpe verk fra en utstilling som dette?

Ofte, ja — SALON-utstillingen på Waterhall Gallery, Birmingham Museum & Art Gallery, er eksplisitt en utstilling av samtidskunst for salg. Prisene for verk av nylig uteksaminerte kunstnere ligger generelt i den mer tilgjengelige enden av markedet, men vær oppmerksom på at opplag kan være udefinerte og enkelte materialer kan være skjøre eller ustabile over tid.

Hva gjør egentlig en anmeldelse som denne?

Den plasserer verket i en bredere ramme — kunsthistorie, psykologi, økonomien i en kunstners tidlige karriere — og den dokumenterer et øyeblikk i en regions kulturliv. Anmeldelser fungerer også som en form for forkjemperskap: de forteller kunstnere at arbeidet deres har blitt sett nøye på, og de forteller publikum at verket er verdt turen.

---

Angela Kingston Kurator og billedkunstskribent http://www.angelakingston.co.uk

Redaksjonelt: Barbara Walker’s Shock and Awe anmeldt av Andrew Jackson (fredag 13. mai 2016); Trevor Pitt og Preston Street Union (onsdag 13. april 2016).

Abonner: Friends of New Art WM — hvis du er interessert i å holde deg oppdatert på samtidskunst i regionen, eller i kjøp og samling, vennligst meld deg på vår e-postliste. Curators’ Network — hvis du er kurator eller profesjonell innen billedkunst og interessert i samtidskunstlandskapet i West Midlands, vennligst meld deg på vår e-postliste.

Videre lesing

• Bedwyr Williams — Wikipedia
• Sigmund Freud — Wikipedia
• John Everett Millais — Wikipedia
• Birmingham Museum & Art Gallery — Wikipedia